ME-forum

Mirabell · Fast plass Registrert: 24.10.2008 Innlegg: 549

Jeg har to spørsmål:

1) Arbeidsgiver har ikke krav på å vite hva man feiler. Likevel skal man ha en felles samtale med arbeidsgiver, NAV og fastlegen. Hvordan skal man da tilrettelegge, hvis arbeidsgiver ikke skal vite diagnosen? Jeg ønsker ikke at arbeidsgiver skal vite diagnosen. Han (sjefen min) er lege og jeg vet tilfeldigvis at han er svært fordomsfull når det gjelder ME.

2) Min arbeidsgiver er også elendig når det gjelder tilrettelegging av arbeid, uansett grunn, og har lite toleranse for begrensinger hos ansatte. Den ene spesialisterklæringen min til nav sier til og med at arbeidsplassen har gjort meg dårligere.
Hva gjør man da? Omskolering er ikke aktuelt, da jeg ikke ville kunne klare å studere eller jobbe mer enn kanskje 30 prosent (om lang tid).

Lille P · På øverste hylle Registrert: 06.02.2007 Innlegg: 5327 Bosted: Hjemme ;-)

Har du lyst til å fortsette i dnne jobben? Er dette noe du brenner for, el trives med?

Jeg ville ikke godtatt at NAV skal ha et møte med sjef og NAV i samme rom, der sykdommen er et av temaene. Dette kan du snakke med NAV om, si du kommer til å kontakte advokat om saken om de ikke respekterer deg, siden dette er regelbrudd.

Om du ikke er i stand til å jobbe nå, og denne jobben ikke er bra/rett for deg, ville jeg ha vurdert noe annet. Full sykmelding, rehab, tidsbegrenset ufør eller noe. Nå heter det jo AAP fra noen "dager" av, omtrent..

Prøv å kom frem til en løsning som innebærer at du får bli bedre før det i det hele tatt blir vurdert om du skal ut i jobb på noe vis igjen.
Si at de kan ikke kreve av deg at du sliter den aktivitetsintolerante kroppen din ut i aktivitet på en slik måte at du garantert blir værre på både kort og lang sikt. Og at de risikerer at du blir varig værre for mange, mange år framover.

Håper dette ordner seg for deg.
_________________
ME syk i 19 år..
Mitt motto: LEV mens du kan, om så bare for 5 minutter i gangen!! Very Happy

Tråden min
Noen som vil ha noen å snakke tull med, bare send PM Very Happy

Gullet · Fast plass Registrert: 09.09.2009 Innlegg: 574 Bosted: Nedre Romerike

Når jeg var til samtale med Nav, arb giver og fastlege så spurte hun fra Nav om vi kunne snakke om hva jeg da ble utredet for eller ikke. Selv om både Nav, fastlege, arbeidsgiver og jeg var der behøvde vi ikke si noe om sykdommen.

Håper det ordner seg for deg klem

_________________
"Det som ikke gjelder i dag får ikke oppmerksomhet i dag!", sitat fra helt meg selv, her inne.

sol

Gambetti · Husvarm Registrert: 18.12.2009 Innlegg: 187

Jeg har ikke noe godt erfaringsgrunnlag for å tilby noen råd i din situasjon. Men jeg drister meg til noen kommentarer likevel.

1) Din sykdom ME har flere differensialdiagnoser. Jeg kjenner ikke dine konkrete symptomer, men for utmattelsestilstander har du stoffskiftesykdommer, ulike mangeltilstander, depresjon og tilsvarende psykiatriske sykdommer, uspesifikke tungmetallforgiftningstilstander og så videre. Er sjefen din skeptisk til alt sammen, eller er det noe han regner som en mer høyverdig og edel form for sykdom enn andre? Hvis du skal kamuflere hvilken sykdom du faktisk har, som du eventuelt kan droppe diskre hint om, må du kanskje alliere deg med fastlege og NAV saksbehandler ved at du forteller dem direkte at du ikke ønsker at din konkrete sykdom skal bli kjent på arbeidsplassen. Dine helseopplysninger er private. I forhold til disse to burde dette være fullstendig kurant, og det vil være tjenesteforsømmelse for dem å røpe taushetsbelagt informasjon. I forhold til sjefen din, som også er lege, vil det å skjule sykdommens egentlige navn i praksis være en sosial nødvergehandling. Dette dreier seg om din arbeidsinntekt, din fremtid, moralen i det hele er helt og holdent på din side. Du skjuler ikke arbeidsevnen din, det som er relevant for ditt arbeidsforhold.

Som et apropos, har jeg gjort det samme i forhold til å få en leilighetskontrakt. Utleiemarkedet er svært anstrengt i min hjemby, og etter å ha mottatt utallige avslag på kontrakt når jeg fortalte at jeg gikk på trygd fikk jeg umiddelbart tilslag når jeg feilaktig informerte om at jeg var student. Jeg har ikke dårlig samvittighet, og andre som jeg har snakket med forteller at jeg ikke burde ha det heller. Leien blir betalt presis, det er det som betyr noe i situasjonen.

Det andre alternativet synes å være at du forteller arbeidsgiver din diagnose og håper på det beste. Kanskje total ærlighet er noe han vil verdsette, men på den annen side, kanskje ikke. Dette vet du sikkert best selv, basert på hva du vet om ham som person. Slik du fremstiller det, virker dette mer risikabelt.

Nok et moment er hvordan du ellers er som person. Hvis jeg, med hvordan jeg ellers opptrer i en formell situasjon, ville det ikke vært naturlig i det hele tatt å nevne hvilken diagnose jeg hadde. Jeg hadde prøvd å ta iniativet tidlig i samtalen, og innimellom noe annet gjort det klart at hele diskusjonen dreier seg om hva som kan gjøres på bakgrunn av nedsatt arbeidskapasitet eller andre konkrete punkter. De andre i samtalen ville forstått at diagnose overhodet ikke var tema, at samtalen ikke skulle være så inngående. Er de vant til at du åpner deg, blir det kanskje annerledes.

2) Dette virker enda vanskeligere. Har du i det hele tatt mulighet til å få en annen jobb, som er tilrettelagt eller i en lavere stillingsprosent? Jeg vet ikke om du er i en sterk nok posisjon til å ta et oppgjør med situasjonen på din nåværende arbeidsplass. Så langt det lar seg gjøre ville jeg prøvd å få det til hvor du er nå, mens du kanskje gjør diskret undersøkelser om det finnes annet arbeid og holder kontakt med saksbehandler på Nav eller andre i ditt nettverk som kan vite noe om andre stillinger.

Dette ble ikke særlig til råd er jeg redd for...

Mirabell · Fast plass Registrert: 24.10.2008 Innlegg: 549

Gambetti · Husvarm Registrert: 18.12.2009 Innlegg: 187

Du står i en situasjon som ingen vil ønske å være i, Mirabell. Du legger tingene klart frem, og er nøktern og realistisk om saksforholdene. Men dette må være veldig vanskelig for deg, på alle måter. Jeg føler med deg, men det er det ikke så mye trøst i.